Livet og dets veier

Det er en lang tid siden jeg har skrevet noe på bloggen, mye annet å tenke på.
Jeg har hatt så mye som har skjedd, vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.
I sommer så var jeg på besøk hos noen venner sørpå og hadde det koselig der hos de.
Men det skjedde en grusom tragedie dagen før jeg skulle reise hjem.
Faren min ble påkjørt og drept av en bil, det var det verste sjokket jeg har hatt i hele mitt liv.
Det skjedde I begynnelsen av August 2011, da jeg fikk nyheten brøt jeg helt sammen.
Jeg har aldri grått så mye i hele mitt liv, beina bare knakk sammen under meg og jeg datt ned på kne og gråt. Jeg fikk rebooket billetten fra Norwegian og fikk reist nordover samme dagen.
Venninna mi sørpå slapp meg ikke ut av syne, og fikk bli med meg til gaten inne på Gardermoen. Jeg er glad for det, for det var så mange tanker i hodet mitt. Jeg er så glad jeg slapp å være alene da, den verste dagen i mitt liv. Før jeg gikk på flyet, så møtte jeg helt tilfeldig sønnen til pappas nabo.
Og vi snakket litt og han hadde hørt nyheten. Pappa hadde vært på besøk hos en nabo 300 m unna der han bodde for å levere en handleliste. Da han dro derfra så kom en bil og kjørte han rett ned, et kraftig sammenstøt, og han ble drept momentant.
Naboen hørte smellet og trodde det var 2 biler som hadde kollidert, men det hun hadde hørt var bilen som traff pappa. Hun løp ut og fant han liggende på veien urørlig, hun sjekket for livstegn men det var ikke noen... Det er den rareste flyturen jeg har hatt, satt ut og så på skyene.
Tenkte tanken er pappa i himmelen sammen med meg nå?
Da jeg kom til Tromsø så ble jeg  møtt på flyplassen av en prest, hun kjørte meg hjem. Hjemme hos meg så ventet onkelen min, broren til pappa på oss. Gikk inn til leiligheten og satt oss ned en stund og snakket, onkel inviterte meg hjem til seg. For i en sånn stund kunne jeg ikke være alene. Det var godt å komme til ham den natta, sov der 2 netter. Den første natta var beinhard, jeg hylgråt før jeg sovnet den kvelden. Dagen etter så kjørte onkel meg til der pappa hadde bodd, det var enda blod på veien. Det var hardt å se det, tenke at her ble pappen min drept. Det var her han døde, stedet blir aldri det samme igjen.
Dro bort til leiligheten hans jeg, naboen, og min onkel. Det var rart å komme inn der, sist gang jeg gikk ut døra levde han.
Jeg husker den siste klemmen jeg ga til ham, den vil jeg aldri glemme. Vil alltid huske den siste klemmen vi hadde.
Var rart å se tingene som han hadde forlatt det, jeg så fatet han hadde spist frokost på. Tekoppen hans sto på bordet, vi ble bare sittende der i helt stillhet.
Bare kjente på følelsen av rommet og omgivelsene, det var som om det var noe igjen der et ekko. Her bodde han, og hadde det bra. At ting skulle få en så brå slutt...
Man kan ikke tenke seg det, man tenker at han skulle dø stille mens han sov.
Men sånn ble det ikke, det ble en brå slutt. Akkurat som broren 2 år tidligere, broren var og gikk tur på fjellet. Og ramlet og slo seg ihjel, man hadde ikke kommet seg over det før det som skjedde med pappa skjedde. Onkelen min som som har hjulpet meg i ettertid har vært unik.
Han har hjulpet meg i tunge stunder helt siden det skjedde. Han kjørte meg rundt, jeg følte meg for ute av det til å kjøre bil selv. Var hos politiet og fikk informasjon om hendelsen. Var på begravelsesbyrå og ordnet med det praktiske tingene og fikk det ordnet.
Utrolig mye som skal ordnes. Jeg og onkel var på sykehuset og så ham, pappa var ganske oppskrapt på den høyre siden av ansiktet der det var skrapt mot asfalten.
Han virket så fredelig i kista, nesten som han smilte. Var rart å kjenne på hånden hans, å kjenne at den var kald. Pappa ble den første døde personen jeg har sett, selv om jeg var der og så ham så er det jeg vil huske er den siste klemmen før jeg reiste sørover.
Jeg og onkel fikk sette på lokket på kista, og skrudde den igjen. Vondt å tenke på at jeg aldri kommer til å se ham igjen...
Det er ikke lett enda, jeg har ikke klart å komme meg helt etter det som skjedde. Tenker på det hver dag, og kveld når jeg skal sove. Jeg savner ham sånn, han brukte å hjelpe meg når ting var vanskelig. Han var alltid der for meg, og støttet meg når jeg hadde det vanskelig.
Livet er ikke det samme uten ham.
Jeg prøver iallefall å få livet til å gå noenlunde normalt, men det virker som det vil ta lang tid. Jeg fikk meg en katt etter en stund, en liten mons som heter Shadow.
Han har gjort dagene lettere for meg her, utrolig hvor mye terapi en katt kan være. Jeg skal med ham til dyrlegen idag på helsesjekk, og han blir kastert ved en senere time. Vil ikke ha han å begynne å markere inne.   Vel det var det. Måtte bare skrive og få det ut, har tenkt en god stund på å skrive noe her. Så idag var dagen.
 -Chaser