En dag om gangen...

Ja jeg tar en dag om gangen.
Det er veldig tungt i perioder, og jeg kjenner nå at tiden nærmer seg for rettsaken.
Faren min ble som jeg har skrevet tidligere, påkjørt og drept i august i fjor 2011.
Det nærmer seg nå rettsaken, og jeg kjenner at jeg både ser frem til og gruer meg til den på samme tid.
Jeg vet at det blir tungt men man må igjennom det, og få satt et slags punktum i dette kapittelet i livet. Jeg er urolig for hva som blir dommen for han som kjørte.
Jeg håper at ting blir gjort på rett måte.
Skal bli godt når dette blir ferdig.
Så er det meg da, hvordan det går med meg. Vet ikke helt selv, det er veldig tungt i perioder.
Jeg har vært i en isolasjons periode en stund nå. Og det er såpass at jeg har gått til det skrittet å få psykiatrisk hjelp, men det blir ikke før i september.
Så det er ganske lang ventetid, skulle helst sett at jeg fikk bearbeidet ting før rettsaken.
Men må nok bare prøve å gjøre mitt beste for å komme helskinnet igjennom det.
Prøver så godt jeg kan å leve noenlunde normalt, men det er ikke så lett for tiden.

-Chaser