Siste dagen i denne måneden

Ja her var jeg igjen, sitter på jobben her på morran.
Har hatt en fin helg, var på kino sammen med en kompis på fredag å så Superman Returns.
Syns det var en knallbra film så den er absolutt å anbefale.
I helga her jeg også sittet endel med dataen, har spillt ett onlinespill som heter EVE Online. Syns det er et bra spill og god tidfordriv, og jeg snakker med mange hyggelige folk der.
Onlinespill er ganske omdiskutert, jeg kan jo skjønne hvorfor. Det er lett å bli avhengig, men det føler jeg ikke at jeg er. Det som jeg merker mest der er at man må endel ganger innom for å sette på trening, det er for å få høyere ferdighets poeng for å kunne bruke andre romskip og forkjellige komponenter til de.
Det er tidkrevende, men man trenger ikke å være pålogget i spillet hele tiden.
Jeg ser bare på dette som et tidsfordriv og ikke noe mer enn det.

Jeg har hatt en fin helg, jeg har heller ikke tatt medisinen denne helgen.
Jeg har faktisk fungert forbausende bra til tross for det, og jeg tenker faktisk på å ha det fast hver helg og ikke ta medisinen, for selv om den gir meg energi og konsentrasjon så blir det slitsomt å gå på den i det lange løp.
Det jeg har merket mest når jeg ikke har brukt medisinen er at jeg er mer ukonsentrert og har lett for å miste fokus på det jeg holder på med.
Jeg merker også at jeg kan bli trøtt på de merkeligste tidspunkt av dagen, og må sove litt på ettermiddagen for å ha krefter.
Så det er jo en merkbar stor forskjell, men det går ganske greit.
Nå er jo uka startet og det er mandag igjen, og idag har jeg tatt medisinen og nå kjenner jeg at jeg fungerer bra, jeg tror nok at det å ta pauser med medisinen i helgene er en god ide. Muligens så fungerer medisinen min bedre på ukedagene når jeg gjør det på denne måten.
Idag er jeg ikke sikker på hva som skjer, får se hva slags arbeids oppgaver som ligger å venter. Jeg skal iallefall ikke ta ting så hardt som jeg gjorde tidligere, for da gikk jeg på en smell. Og det vil jeg helst ikke skal skje igjen.
Jeg skal ta en samtale med sjefen idag, og fortelle om da jeg på fredag måtte dra hjem tidligere. Jeg var ikke i form og merket at jeg ikke ville klare dagen igjennom.
Riktignok da jeg kom hjem var jeg faktisk helt gåen, så jeg så heldigvis tegnene allerede tidlig på dagen. Jeg er nok blitt mer bevisst på å kjenne hvordan jeg har det, og det føler jeg er et vendepunkt.
Akkurat nå tenker jeg på at jeg må huske å fylle bensin på bilen før jeg kjører hjem, sånn at jeg ikke blir stående på veien med tom tank.
Hukommelse, det er noe jeg har lite av... Den fungerer best når jeg har den i avtaleboka på mobiltelefonen. Et nyttig verktøy for meg som har lett for å glemme ting, hadde ikke klart meg uten faktisk.
Så nå er det bare å ta fatt på dagen, og se hva man kan finne på. Jeg skal kansje en tur innom byen etterpå, men jeg får se om jeg føler meg klar for det etter jobben.
Så til de som leser dette, eller detter innom..
Ha en fin dag!!

Har jeg glemt bloggen?

Neida det har jeg ikke gjort, det har bare skjedd så mye at jeg ikke har hatt tid til å oppdatere disse internettområdene mine.
Jeg har også hatt en nedtur og det ble litt mye på en gang. Men nå skriver jeg i alle fall her og skal fortelle i grove trekk hva som har skjedd siden sist.
Det skjedde en del ting som gjorde at jeg ble nedenfor og falt i en depresjon, det skjedde noen ting som gjorde at jeg trodde at det var grunnen til at jeg falt i depresjon. Det som jeg, legen og noen venner fant ut at det kunne være medisinen min som var for lav. Jeg kom til legen, fikk en hel halv time der til konsultasjon. Er en psykiater, at jeg fikk så kort time er ganske frustrerende med det får nå være. Jeg skal ha flere timer og hun sier at jeg skal få mer tid til å gå i dybden da. I alle fall så skulle jeg prøve med høyere dosering på medisinen.
Jeg prøvde å ta høyere dose samme dagen som jeg var hos legen i forrige uke, og virkningen kom øyeblikkelig.
Jeg var plutselig meg selv igjen, jeg har følt litt at ting ikke er helt som de skal være. Men de er bedre enn de var i nedperioden, jeg takler dette kanskje jeg bare trenger en stund for kroppen min til å håndtere den forhøyede medisin dosen.
Jeg har samtidig følt at jeg ikke skriver like mye som jeg gjorde, føler litt at jeg går på et lavere gir.
Og jeg blir ganske så sliten etter en stund, noe som jeg ikke ble før doseøkningen.
Jeg ser ikke bort fra at smellen som jeg har fått er på grunn av stress, men det vet jeg ikke noe om annet enn at jeg var ganske aktiv da jeg fikk nedtur. Så jeg ser ikke helt bort fra at det kan være det, man blir nok ikke supermann bare man tar medisiner. Jeg er bare ett menneske som har begrenset med krefter.
Ikke vet jeg, men jeg ser heller ikke bort fra at medisinen kan ha gjort at jeg har gjort mer enn jeg har vært i stand til. Jeg tenker sikkert mye nå på det som har skjedd, men man skal jo prøve å finne ut hva som kan ha vært grunnen til at ting ble som de ble. Det er jo at man ser tilbake og prøver å finne ut hva som utløste det hele man lærer av. Jeg har kanskje ikke sett godt nok etter tegnene på at jeg begynte å dabbe av.
Kanskje jeg i fremtiden må se nærmere, men jeg syns i alle fall ikke det er lett å se tegnene.
Samtidig så er jeg redd for å øke dosen med medisiner, med samtidig er jeg redd for å bli nedfor og føle at jeg ikke takler dagliglivet, og ikke engang takler det sosiale.
Når jeg blir nedenfor isolerer jeg meg, og det er ikke så bra.
Det er folk som blir urolige for meg, og vennene mine blir urolig for at det har skjedd noe alvorlig.
Faktisk så føler jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har kontaktet de når jeg har vært nede, men faktisk så hadde jeg nok med meg selv. Jeg klarte ikke å snakke med andre, det var noen få... Som skjønner hva det å ha ADD og gå på medisiner betyr, kan jo si at jeg fikk riktignok støtte... Men ikke alltid så stor forståelse for hva det hele gikk ut på fra noen.
Men det er noen, de var der når jeg trengte støtte på alvor.
Og jeg er de evig takknemlige, spesielt en viss Mamma fra et forum jeg er på. Hun leser kanskje dette, så takk til deg hadde ikke klart det uten din støtte.

Ja, jeg liker ikke å overføre mine problemer til andre. Når jeg er nede så vil jeg ikke plage andre med mine negative tanker, og mørke sinn.
Føler selv at jeg er i en nedperiode som jeg ikke engang unner min verste fiende, så ille kan det beskrives.
En ting som jeg ikke liker etter at jeg begynte på medisinen, og som jeg virkelig har blitt klar over..
Er at nedturene depresjonen kjennes mer intenst, den er mer voldsom når den inntreffer.
Akkurat det sliter noe voldsomt når det er på det verste, men når jeg er oppe så har jeg det bedre enn jeg noen gang har hatt det tideligere uten medisiner.
Selv om ting er som de er så syns jeg at det å bruke medisiner er verdt det, jeg kan si det så sterkt at det gir meg evne til å glede meg over livet. Livet føles endelig verdt noe og det er godt å kunne se at det er grunner til å eksistere.
Ja, det er sikkert noen sjokkerende å høre men sånn føles det. Et liv med ADD i full utfoldelse, jeg føler at jeg ikke hadde taklet det.
Det som er syd er at jeg må bruke sentralstimulerende medisiner for det, dvs. Medisinsk Amfetamin.
Klart jeg er skeptisk til det, og det er mange andre som hører hva jeg bruker.
Men det er det eneste som har virket på meg, jeg har tidligere vært feil diagnosert med depresjon. Og brukte anti deppresive medisiner i 5 år uten noen særlig effekt. Jeg ble liggende på en følelsesmessing nivå som var kaotisk og noen ganger bare kjedelig og monotont. Jeg ble likevel ikke kvitt mange av ADD trekkene.
Medisinen jeg bruker nå Ritalin, det er en ny verden for meg. Det er som å ta på seg briller, jeg ser alt klart.
Det å ha evnen til å se på noe og tenke noe om det er noe jeg har fått i gang takket være medisinen.
Jeg klarer å tenke bedre enn før, hodet mitt fungerer og jeg kan klare å tenke ut løsninger jeg ikke klarte å fatte tidligere. Ja det høres utrolig ut og det er faktisk sånn det er, jeg tenker mye på alt jeg kunne ha klart tidligere i livet om jeg hadde hatt diagnosen allerede da?
Det er en tanke som er bitter, men jeg må bare akseptere at fortiden ikke er noe jeg kan gjøre noe med.
Og det eneste jeg kan og vil gjøre er å gjøre det beste ut av den nye sjansen jeg har fått.
En gave sier vel noen, men tingen er jo at det var jeg selv som krevde å bli testet. Det var noe motstand, men jeg klarte å komme meg i gang og bli testet. Det er litt over ett år siden nå, og jeg er glad for at jeg kom til å tenke på å gjøre det. Og at jeg hadde styrke til å komme i gang, selv om det var mange ganger jeg var på kanten til å falle ut... Som vanlig på grunn av ADD, det å ikke håndtere offentlige kontorer og etater er vanlig for en med ADD. Når man får en nedtur så takler man ikke telefon, samtaler eller for den saks skyld andre mennesker.
Jo da jeg sier det jeg, jeg er ennå ikke helt oppe etter nedturen...
Jeg trenger nok en tid for å komme meg på den rette veien, jeg trenger nok litt tid.
Og forståelse og tålmodighet fra andre, jeg er bare ett menneske og det er grenser for hva jeg klarer.
Noen ganger blir det bare for mye, og da skjer det ting som jeg ikke har kontroll over.
Jeg er den jeg er, og det er bare sånn jeg kan være. På godt og vondt.
Ikke glem meg fordi om jeg ikke ringer, for da er det som oftest at jeg ikke er i stand til det.
Om noen ringer meg, så er det hjelp i det. Og det gjør en dag som er grå bedre enn den var.

Dette ble langt, og sikkert dryg lesning...
Men om du kom så langt så syns jeg du har vært flink!
:-)

Jeg er her, det har bare vært mye på en gang

Ja jeg er her, har ikke fått skrevet noe på bloggen på en stund siden det har skjedd endel.
Jeg har hatt en nedtur, og da har jeg ikke klart å skrive så mye jeg har heller skrevet for meg selv og mellom venner.
Men jeg skal fortelle de tingene som har skjedd siden sist så godt jeg kan.
Jeg er ennå på tiltaket, jobben som jeg har fått meg til å kalle det.
Jeg har hatt en nedtur grunnen til denne nedturen med depressjon er for lav dose medisin. Så det jeg har gjort nå er å øke dosen min Ritalin fra 10mg 3 x daglig, til 15mg 3 x daglig. Da jeg øke dosen kom forskjellen rett og slett øyeblikkelig, og hodet og tankene kom i system igjen.
Den følelsen av maktesløshet og at jeg ikke klarte å følge med det som skjedde rundt meg forsvant. Og jeg er nå lettere til sinns, jeg var hos psykiateren på mandagen som var. Hovedproblemet når jeg ble dårlig og fikk depressjon, var at jeg ikke tenkte på at det kunne være at det var medisinen. Det var på grunn av at det skjedde endel ting som egentlig ga meg all grunn til å føle meg nedenfor. Så hovedgrunnen ble rett og slett oversett fra min side, men heldigvis så var det andre som har erfaring med medisinering og ADD som så dette. De sa heldigvis ifra om det til meg, så jeg ble klar over at ting kansje ikke var helt som jeg trodde. Så de menneskene er jeg kjempetakknemlig ovenfor. Om dere leser her, så sier jeg tusen takk for at dere er der når ting ikke er som de skal være.

Mandagen som var fikk vi som er her en trist nyhet, en som har vært her og jobbet sammen med oss døde i helga. Det kom som ett sjokk, og det det var en helt ufattelig beskjed å få.
Så de siste dagene nå har det vært en ganske trykket stemning her, det er mer stille enn vanlig. Men det er ikke så rart med tanke på hva som har skjedd, som jeg har sagt tidligere. Livet går videre, det gjør det alltid uansett.
Selv om det skjer ting rundt oss som vi føler at vi ikke har kontroll over.
Det er kansje ikke så lett akkurat i begynelsen men det viktiste er å ta tiden til hjelp, tiden leger alle sår.
Jeg har også en tante som har vært operert for kreft, hun har hatt det tidligere og men det hadde kommet tilbake. Eller det var det at legene her i Tromsø ikke hadde oppdaget svulsten som var i levera.
Jeg tror den var fjernet nå og at det hadde gått bra, hun var på ferie i Oslo da hun plutselig ble dårlig. Så da var det rett på sykehuset og det var det de fant der.
Men hun er kommet hjem men jeg har ikke vært på besøk hos henne, og grunnen til det er at jeg har hatt influensa og det sitter litt ennå.
Og sånn som ting er nå, så skal hun helst ikke bli syk.
Hun har hatt mer enn nok belasting som det er.

Idag her hadde jeg planer om å jobbe litt med en av mine gamle datamaskiner, den har bare stått og støvet ned.
Skal se om det er noe brukbart, det som var problemet med den var egentlig bare batteriet til BIOS som jeg ikke har skiftet.
Har tenkt å kansje teste det nye Windows Vista på den maskina, for å se hvordan det er i forhold til tidligere Windows versjoner.
Jeg har hørt endel om Windows Vista, og at det er noen bra ting og noen ting som ikke er fullt så bra. Dvs. firkantete løsninger, så nå venter jeg på han som jeg skulle gjøre denne operasjonen sammen med. Er ikke kommet ennå, så jeg lurer på om han kommer i det hele tatt. Får se, dagen er ennå ung.

Helg, og influenssa

Ja her er jeg igjen, det er sønfag og jeg begynner å bli frisk igjen. Har fått en kraftig influensa som gikk over etterhvert, eller begynner å gå over.
Har ikke vært så kreativ i denne perioden, men det begynner å komme seg. Om jeg er frisk og rask nok i morra kan jeg dra på jobb.
Det ahr gått bra, jeg har ikke tatt medisinene mine denne helga. Og det har fungert ganske bra selv om jeg har vært noe tankefull, for en gangs skyld var det godt å være noe uten medisiner bare for en liten stund.
Hadde nesten glemt hvordan det var før, på en måte var det godt å bli minnet på hvordan det var og fortsatt er.
Som jeg har skrevet har jeg ADD, og bruker medisin mot det den gjør meg til vanlig våken, konsentrert og fokusert.
Men når jeg har influensa så virker den ikke, den har ikke samme effekten som når jeg er frisk.
Så når jeg er sjuk så er det ikke noen vits å ta den, for jeg får lite eller ingen effekt.
Idag skal jeg bare fortsette å slappe av, jeg er ganske daff og trøtt.
Så det viktigste for meg nå er å bli frisk igjen...
Det er ganske typisk at man blir sjuk i slutten av uka, så har man helga å bli frisk på.
Så er man jo kansje ganske gåen på mandagen når hverdagen kaller igjen.

Her er jeg igjen

Har ikke fått skrevet noe på bloggen de siste dagene, det har skjedd mye.
Jeg har måttet konsentrere meg om det jeg har gjort.
har egentlig følt at det har skjedd mye den siste tiden, og jeg har ikke følt at jeg har hatt nok tid til nettet i mange dager nå.
Det er jo bra på en måte, men jeg har jo denne bloggen å skrive på.
Jeg har vel vært opptatt av en annen grunn også, jeg har truffet en kjempehyggelig jente på nettet.
Og vi snakker og snakker, og vi har mye til felles.
Og jeg har faktisk hatt ny rekord i telefonen, syns hun er kjempekoselig å snakke med.
Har hatt det kjempekoselig i telefonen bare oss to.
Må innrømme jeg føler at jeg er tiltrukket av henne, selv om jeg aldri har truffet henne i virkeligheten.
Har følt når vi har snakket at vi skjønner hverandre, og at vi har den dype forståelsen for hverandre.
Så er det sånn at når det skjer at man treffer et menneske som man faller for, så glemmer man alt annet i den første tiden.
Ja jeg tror det, jeg har tenkt mye. Og jeg har tenkt på henne, hun er i tankene mine om dagen. Og akkurat nå, er det rart jeg blir litt fjern...
Jeg har forresten ikke vært helt i form fysisk den siste tiden, jeg har følt at jeg har vært slapp og trøtt til omentrent midt på dagen.
Det er irriterende, men jeg håper at vært skal bli bedre.
Jeg føler at formen kommer med en gang sola titter frem, og forsvinner når sola blir borte bak skyene.
Så det har mye å si...
har fått de nye bremsebåndene til bilen i dag, så det blir å skrifte de ut så fort det er mulig. Det må passe med det jeg gjør om dagene.
Og bilen min fungerer kjempebra, fint å kjøre så jeg er fornøyd med den.
Men nå skal jeg prøve et spill, har tenkt på det lenge men det har aldri blitt noe av.
Jepp, nå er det på tide å begynne med det.

Ja nå..

Ja nå er det på tide å skrive igjen, og hvorfor skrive?
Jo det er fordi det har vært for mye i hodet mitt for lenge nå, og det vil si at det er på tide at det kommer ut.
Nå har jeg vært grei nok på utsiden for det meste, men jeg har den hersens masken som jeg gjemmer meg bak. Den som gjør at følelsene mine forsvinner mer og mer, det er sånn det føles litt som for tiden.
Jeg har jo fått mye, men er det nok når jeg har trøbbel med å føle.
Egentlig inni meg er jeg faktisk skikkelig forbannet, men om noen ser det? Det er en annen sak, og det bryr meg egentlig ikke så mye om.
Jo dette er kveldstid, og de undertrykte følelsene kommer frem mer og mer..
Men jeg får ikke snakket med så mange da, det er ganske ironisk.
Når jeg endelig føler at følelsene mine vender tilbake til en viss grad så er jeg aleine…
Da er det ikke noen der, som kan snakke med meg..
Det gjør det bare vondt å føle, og jeg tenker faktisk heller på å ta medisinen for å slippe å føle noe.
Den jeg var vil jeg ikke være igjen noen gang, jeg gir heller avkall på følelser enn å være som jeg var… Jeg må bare leve som den jeg er, og ta det som det kommer.
Dette er noe jeg tenker på en del, hva skal jeg gjøre? Jeg vil føle, jeg har tenkt tanken på å ikke ta medisinen en helg og se hvordan det går.
Om jeg kanskje kan føle noe, jeg er så følelsesmessig monoton på medisinen..

Om jeg skal finne ut om dette.. Ja det skal jeg..

Søndag og en ny dag i morra

Ja det er helt nå hva jeg har gjort, slappet av og ikke gjort så mye.
Igår var jeg å kjørt noe, hentet noen deler til bilen og så hjalp jeg litt til etter at en i famailien hadde krasjet bilen.
Det som skjedde var at han skulle kjøre forbi en bil med tilhenger, og det som var problemet var at lysene på tilhengeren ikke fungerte som de skulle.
For det testet jeg, og blinklyset som indikerte retningen bilen skulle var ikke lys.















Tilhengeren dekket nemlig til sånn at man ikke så at bilen foran blinket.

Så jeg ordnet det meste, ringte forsikringen og forklarte de hvordan det lå ann.
Og jeg fikk ordnet med bergningsbil sånn at bilen ble plukket opp og kjørt av gårde.
Det ble sent igår pga. dette, var ikke hjemme før langt ut på ettermiddagen.

Men jeg er en kar som klarer å få orden på sånne ting, så da gjør jeg det så snart noen trenger hjelp med det. Spesiellt innen familien.

Idag skal jeg ut å kjøre meg tur med bilen min, ja jeg har egen bil og jeg legger ut bilde av den idag.















Slenger også ut et bilde av meg selv, syns det ble et bra bilde.
Og da er det jo ikke noen problem da, slenger jeg det likegodt ut på bloggen.





















Og ja det er meg...