Har jeg glemt bloggen?

Neida det har jeg ikke gjort, det har bare skjedd så mye at jeg ikke har hatt tid til å oppdatere disse internettområdene mine.
Jeg har også hatt en nedtur og det ble litt mye på en gang. Men nå skriver jeg i alle fall her og skal fortelle i grove trekk hva som har skjedd siden sist.
Det skjedde en del ting som gjorde at jeg ble nedenfor og falt i en depresjon, det skjedde noen ting som gjorde at jeg trodde at det var grunnen til at jeg falt i depresjon. Det som jeg, legen og noen venner fant ut at det kunne være medisinen min som var for lav. Jeg kom til legen, fikk en hel halv time der til konsultasjon. Er en psykiater, at jeg fikk så kort time er ganske frustrerende med det får nå være. Jeg skal ha flere timer og hun sier at jeg skal få mer tid til å gå i dybden da. I alle fall så skulle jeg prøve med høyere dosering på medisinen.
Jeg prøvde å ta høyere dose samme dagen som jeg var hos legen i forrige uke, og virkningen kom øyeblikkelig.
Jeg var plutselig meg selv igjen, jeg har følt litt at ting ikke er helt som de skal være. Men de er bedre enn de var i nedperioden, jeg takler dette kanskje jeg bare trenger en stund for kroppen min til å håndtere den forhøyede medisin dosen.
Jeg har samtidig følt at jeg ikke skriver like mye som jeg gjorde, føler litt at jeg går på et lavere gir.
Og jeg blir ganske så sliten etter en stund, noe som jeg ikke ble før doseøkningen.
Jeg ser ikke bort fra at smellen som jeg har fått er på grunn av stress, men det vet jeg ikke noe om annet enn at jeg var ganske aktiv da jeg fikk nedtur. Så jeg ser ikke helt bort fra at det kan være det, man blir nok ikke supermann bare man tar medisiner. Jeg er bare ett menneske som har begrenset med krefter.
Ikke vet jeg, men jeg ser heller ikke bort fra at medisinen kan ha gjort at jeg har gjort mer enn jeg har vært i stand til. Jeg tenker sikkert mye nå på det som har skjedd, men man skal jo prøve å finne ut hva som kan ha vært grunnen til at ting ble som de ble. Det er jo at man ser tilbake og prøver å finne ut hva som utløste det hele man lærer av. Jeg har kanskje ikke sett godt nok etter tegnene på at jeg begynte å dabbe av.
Kanskje jeg i fremtiden må se nærmere, men jeg syns i alle fall ikke det er lett å se tegnene.
Samtidig så er jeg redd for å øke dosen med medisiner, med samtidig er jeg redd for å bli nedfor og føle at jeg ikke takler dagliglivet, og ikke engang takler det sosiale.
Når jeg blir nedenfor isolerer jeg meg, og det er ikke så bra.
Det er folk som blir urolige for meg, og vennene mine blir urolig for at det har skjedd noe alvorlig.
Faktisk så føler jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har kontaktet de når jeg har vært nede, men faktisk så hadde jeg nok med meg selv. Jeg klarte ikke å snakke med andre, det var noen få... Som skjønner hva det å ha ADD og gå på medisiner betyr, kan jo si at jeg fikk riktignok støtte... Men ikke alltid så stor forståelse for hva det hele gikk ut på fra noen.
Men det er noen, de var der når jeg trengte støtte på alvor.
Og jeg er de evig takknemlige, spesielt en viss Mamma fra et forum jeg er på. Hun leser kanskje dette, så takk til deg hadde ikke klart det uten din støtte.

Ja, jeg liker ikke å overføre mine problemer til andre. Når jeg er nede så vil jeg ikke plage andre med mine negative tanker, og mørke sinn.
Føler selv at jeg er i en nedperiode som jeg ikke engang unner min verste fiende, så ille kan det beskrives.
En ting som jeg ikke liker etter at jeg begynte på medisinen, og som jeg virkelig har blitt klar over..
Er at nedturene depresjonen kjennes mer intenst, den er mer voldsom når den inntreffer.
Akkurat det sliter noe voldsomt når det er på det verste, men når jeg er oppe så har jeg det bedre enn jeg noen gang har hatt det tideligere uten medisiner.
Selv om ting er som de er så syns jeg at det å bruke medisiner er verdt det, jeg kan si det så sterkt at det gir meg evne til å glede meg over livet. Livet føles endelig verdt noe og det er godt å kunne se at det er grunner til å eksistere.
Ja, det er sikkert noen sjokkerende å høre men sånn føles det. Et liv med ADD i full utfoldelse, jeg føler at jeg ikke hadde taklet det.
Det som er syd er at jeg må bruke sentralstimulerende medisiner for det, dvs. Medisinsk Amfetamin.
Klart jeg er skeptisk til det, og det er mange andre som hører hva jeg bruker.
Men det er det eneste som har virket på meg, jeg har tidligere vært feil diagnosert med depresjon. Og brukte anti deppresive medisiner i 5 år uten noen særlig effekt. Jeg ble liggende på en følelsesmessing nivå som var kaotisk og noen ganger bare kjedelig og monotont. Jeg ble likevel ikke kvitt mange av ADD trekkene.
Medisinen jeg bruker nå Ritalin, det er en ny verden for meg. Det er som å ta på seg briller, jeg ser alt klart.
Det å ha evnen til å se på noe og tenke noe om det er noe jeg har fått i gang takket være medisinen.
Jeg klarer å tenke bedre enn før, hodet mitt fungerer og jeg kan klare å tenke ut løsninger jeg ikke klarte å fatte tidligere. Ja det høres utrolig ut og det er faktisk sånn det er, jeg tenker mye på alt jeg kunne ha klart tidligere i livet om jeg hadde hatt diagnosen allerede da?
Det er en tanke som er bitter, men jeg må bare akseptere at fortiden ikke er noe jeg kan gjøre noe med.
Og det eneste jeg kan og vil gjøre er å gjøre det beste ut av den nye sjansen jeg har fått.
En gave sier vel noen, men tingen er jo at det var jeg selv som krevde å bli testet. Det var noe motstand, men jeg klarte å komme meg i gang og bli testet. Det er litt over ett år siden nå, og jeg er glad for at jeg kom til å tenke på å gjøre det. Og at jeg hadde styrke til å komme i gang, selv om det var mange ganger jeg var på kanten til å falle ut... Som vanlig på grunn av ADD, det å ikke håndtere offentlige kontorer og etater er vanlig for en med ADD. Når man får en nedtur så takler man ikke telefon, samtaler eller for den saks skyld andre mennesker.
Jo da jeg sier det jeg, jeg er ennå ikke helt oppe etter nedturen...
Jeg trenger nok en tid for å komme meg på den rette veien, jeg trenger nok litt tid.
Og forståelse og tålmodighet fra andre, jeg er bare ett menneske og det er grenser for hva jeg klarer.
Noen ganger blir det bare for mye, og da skjer det ting som jeg ikke har kontroll over.
Jeg er den jeg er, og det er bare sånn jeg kan være. På godt og vondt.
Ikke glem meg fordi om jeg ikke ringer, for da er det som oftest at jeg ikke er i stand til det.
Om noen ringer meg, så er det hjelp i det. Og det gjør en dag som er grå bedre enn den var.

Dette ble langt, og sikkert dryg lesning...
Men om du kom så langt så syns jeg du har vært flink!
:-)