En annen tilværelse

Her er jeg, jeg har ikke skrevet her på en stund.
Men det er ikke fordi at det gåt dårlig, men fordi at jeg har mye å gjøre og tenke på.
Jeg jobber full dag på Tromsprodukt nå og det går bra her, og det er mer å gjøre enn i begynnelsen da det var sommerferie.
Men jeg er ikke så mye på nettet nå for tiden, hverken på forum eller MSN.
Jeg må konsentrere meg om det jeg gjør om dagene, ting har forandret seg en god del.
Fritid er noe jeg føler jeg ikke har hatt så mye av, men jeg begynner å tilpasse meg nå.
Noen ganger blir det for mye å holde styr på, derfor må jeg prioritere mer enn da jeg ikke hadde noe å gjøre om dagene.
Som oftest når jeg kommer hjem så er jeg sliten, og trenger å slappe av.
Jeg har også måttet forandre endel på medisinene mine og det er slitsomt å tilpasse seg.
Som f.eks i går så måtte jeg være hjemme jeg var skikkelig dårlig, og da var det godt å ikke ta medisinen. For jeg merker at det tar på kroppen min i lengden, jeg kjenner at den er sterk og at kroppen min er i ulage når jeg ikke tar pauser innimellom.
Det er tross alt en av de kraftigste medisinene som finnes, og man må ha spesiell tilatelse fra helemyndighene og fylkesmannen.
Ritalin og lignende medisiner er sånn, men det er god virkning av den.
Selv om den virker bra på konsentrasjon og kreftene så blir jeg sliten av den, og må av og til bare ikke ta den. Det som skjer da er at jeg bare må slappe av, jeg klarer da ikke å følge med alt som skjer rundt meg. Og når det er de dagene så er jeg saktegående, jeg er treig. Klarer ikke å få med meg detaljer, det er rart men samtidig godt.
Jeg har jobbet mye, og jeg liker det jeg holder på med. Føler nå at dagene mine har et innhold som jeg er fornøyd med, jeg føler at jeg klarer noe.
Har en følelse av at om det fortsetter som det har gjort til nå, at jeg er et steg nærmere fast jobb og det er en god følelse.
For første gang i livet mitt, føler jeg at jeg kan klare å jobbe.
Selvfølgelig så er det perioder der det ikke går bra, men det er sånn det er og det må jeg akseptere og leve med.
Det jeg prøver å få orden på nå er det sosiale, føler det er slitsomt for tiden jeg prøver så godt jeg kan å holde telefonisk kontakt med venner og kjente.
Men føler det er litt mye, men denne helga har jeg planer om å dra på kino sammen med venner. Og det gleder jeg meg til, skal se etterhvert på ettermiddagen hvordan jeg skal organisere det.
Litt vaskelig å planlegge, men det går.
Får se enten senere idag eller i morra, får ta det som det kommer.
Jeg har forandret litt på medisinene mine, og tar den nå hver 3 - 3 1/2 time og det fungerer bra. Jeg brukte å få en smell når den gikk ut, og da var løsningen som fungerte å ta den hyppigere.
Det er hele tiden en balansegang som jeg selv må passe på, og det er ikke akkurat lett hele tiden.
Men jeg lærer mer og mer, og lærer å kjenne på meg selv hva som er det beste.
TTT Ting Tar Tid, sånt er det med alt man gjør.
Og jo mer en ting blir en del av livet så blir det en vane, men samtidig må det ikke bli en for mye vane. Man må være bevisst på at det er sånn, men også huske på å ikke glemme at tingene kan forandre seg uten at man oppdager det.
Det er det som jeg syns er noe av det skumleste med det, så jeg føler at min bevisstgjøring av medsinene mine og min ADD er viktig.
Men for at det skal være under kontroll, må jeg hele tiden være bevisst på forandringer.
Jeg må tenke på, er dosen riktig, skal jeg ta til det klokkeslettet.
Jeg har funnet ut at formen min er variabel, og at jeg må noen ganger droppe medisinen for å kjenne på hvor mye jeg trenger. Det var det jeg gjorde igår, og idag er jeg i mye bedre form.
Alt dette må jeg tenke på, noen mener jeg tenker for mye på det.
Men det er en del av livet mitt, jeg bare har måttet akseptere at sånn er det.
Jeg føler jeg lever normalt, eneste forskjellen er at jeg har blitt bevisst på at jeg er som jeg er med alt det som følger.
Jeg kjenner meg selv bedre, og jeg må gjøre det beste ut av det.
Livet uten medisiner, og ADD i full utfoldelse er noe jeg ikke ville unnet min værste fiende. Ikke det at jeg har noen fiender, men om jeg hadde hatt det.
Føler at ingen fortjener å ha det som jeg har hatt det intil jeg fikk medisiner for å få diagnosen under kontroll.
Selv om ting virker lettere, så vil det alltid være der.
En av de tingene jeg er redd for er at kroppen min venner seg til medisinen, og at jeg kommer så høyt i dose at jeg ikke kan bruke den. Det er en av de tingene jeg er mest redd for, men det må jeg ta når det kommer hvis det kommer. Det er nok enda mange år til det kan skje.
Nå skal jeg gjøre det beste ut av det jeg har fått, og prøve å skrive her oftere.
Men om jeg ikke skriver, så er det ikke nødvendigvis noe galt.
Bare at jeg har mye som skjer på en gang, og at jeg ikke har tid eller hode til å få skrevet ting ned.
Nå skal jeg fortsette på dagen her nå er det lunsj, og dette ble langt.
Men sånn er det når det er lang tid imellom man skriver.
Ha en fin dag allesammen.